QB Gallery
The World’s Darkening Never Reaches to the Light of Being

Josefine Lyche

26.08.2016 - 17.09.2016

And I'm floating in a most peculiar way
And the stars look very different today

Det pleier å hete at man kan finne mange veier inn til et kunstnerskap, men at det er mer vrient å komme seg ut hvis man en gang har klart å presse seg inn. Det er en logikk som ofte er riktig - har du en gang fått brikkene til å falle på plass er det ikke så lett å reversere prosessen - det man en gang har skjønt er vanskelig å radere vekk. Stilt ovenfor arbeidet til Josefine Lyche er man sjanseløs allerede fra begynnelsen - der er ingen vei inn, og i hvert fall ingen ut, like lite som der er en begynnelse eller slutt. Vi er underkastet den uendeligheten det siktes til allerede fra fødselen, og ting forholder seg heller omvendt; det er våre egne inn og utganger som står på spill i denne verden av lysfenomener og intrikat geometri; vi står de facto i en lokal del av verdenskartet, men orienterer oss enklere etter et stjernekart.

Og hver eneste gang - det har holdt på i noen år dette her - er det sånn; det handler mer om arbeidets vei inn i meg enn min forståelse av arbeidet. En dag hørte jeg den lille klikkelyden i bakhodet når jeg i en viss grad av eufori skjønte at både jeg, de rundt meg, galleriet, byen og nasjonen og ikke minst himmelen over oss der det begynte bli mørkt, også var å forstå som integrerte komponenter i denne hardcore-miksen av astronomi, glamour, psykedelisk research og Goethes fargelære. Men det er litt mer grounded her og nå. Det er ikke bestandig det er såpass materielt som på QB. De nye arbeidene forankrer prosjektet mer ettertrykkelig på denne her planeten, selv om det på en måte er å forstå som en plattform for take-off. Symbolbruken er presset forbi all på forhånd gitt forståelse, og det kan og se ut til å foregå en form for nødvendig oppsummering av samlet erfaring. (Vi lever tross alt i interessante tider og kan ikke ta noe for gitt lenger. Ikke at vi egentlig kunne det før heller, men dere vet hva jeg mener.)

I utgangspunktet såpass inkompatible størrelser som cosplay-parykker, hytta til Heidegger og særdeles merkelige formasjoner bak skyene samles her til en dynamisk helhet der samtidskritikken ligger latent i det visjonære anslaget. Ikke så mye science fiction som science fact. Ikke så mye okkultisme som det å vite noe de aller fleste ikke vet. Det vi sitter igjen med er delene til mysteriet. Ikke alle deler, selvsagt - det vil aldri skje, for øvrig - men mer enn nok til å generere den form for poetisk elektrisitet som driver disse maskinene framover. Der er ikke noen begynnelse og det vil aldri ta slutt. Lyset vil bestandig skjære seg frem i verdens mørke.

- Tommy Olsson